Yama «utfordrer»
Eg sende ein klage til PFU i samband med programserien nemnd i overskrifta. Dessverre vart klagen avvist fordi det vart hevda at eg ikkje sjølv var råka av det eg klaga på. Det er faktisk nokså uforståeleg sidan eg trass alt er ein norsk statsborgar som opplever at statsfinansierte NRK formidlar stoff som bryt med sanninga om Midtausten. Her er klagen min, for ein gongs skuld brukar eg bokmål (sorry):
Klagen min går dypest sett på Yama Wolasmal sin rolle som NRKs viktigste reporter i Midtøsten. Men for å illustrere hans manglende vilje/evne til objektivitet, trekker jeg nedenfor fram to program i serien «Yama utfordrer».
Viktig prinsipielle spørsmål er: Ville nordmenn ha godtatt det hvis NRKs fremste reporter i Ukraina var en russer uten motforestillinger mot Russlands aggresjon i landet? Eller hva om NRK hadde brukt en israeler som viktigste reporter i Midtøsten?
Det er like meningsløst at NRKs fremste reporter i konfliktene mellom militante muslimer og den demokratiske staten Israel er en mann med bakgrunn nettopp fra islam. Yama Wolasmal kommer fra profilert Mujahedin-bakgrunn.
Det er mulig at enkelte med manglende innsikt ville hevde at Wolasmal – tross sin bakgrunn – klarer å formidle et objektive bildet, men det stemmer ikke. Ikke uventet avslører hans reportasjer et underskudd på objektivitet. Trolig bør kanskje hans egen bok om hans fortreffelighet som journalist tas med i en vurdering av hans rolle.
Mot påstanden om manglende objektivitet, kan det kanskje også innvendes at Wolasmal i virkeligheten ikke i nevneverdig grad bryter med det som beviselig har vært NRKs politiske linje gjennom flere tiår, og som gjør at de også stadig bruker «eksperter» med slagside, som for eksempel Hilde Henriksen Waage.
NRKs partiskhet er blitt meget grundig dokumentert på ulike måter, både gjennom bøker, aviser, Internett, kringkasting og foredrag. Konsekvensene taler sitt klare språk: Spørreundersøkelser og sosiale media avslører at nordmenns kunnskapsnivå om Midtøsten i nåtid og fortid, er ensidig og til dels svært lavt.
Vi skal ikke her bruke mer plass på siden av saken, men gå over til å underbygge hvordan Yama Wolasmals mangel på objektivitet kommer til uttrykk gjennom to programmer i serien «Yama utfordrer». Programmene formidlet kun intervju-objektenes hat og ondskap og hadde absolutt ingen positiv informasjons-verdi.
I intervjuet hans den 12. februar med Israels-kritikeren Francesca Albanese gjorde han NRK til et talerør for en beryktet antisemitt. Wolasmal utfordret rett nok intervjuobjektet med noen påstander som tilsynelatende gikk imot hennes synspunkter, men konsekvent lot han være å følge opp påstandene med tilleggsspørsmål og ikke minst kunnskapsbaserte korrigeringer.
Wolasmals innledninger ble dermed intet mer enn stikkord som tillot at Albanese uimotsagt kunne lire av seg sine grove beskyldninger mot Israel. Alt var høyst gjenkjennelig fra palestinsk propaganda.
Wolasmal virket fokusert og formell, og man kan ikke helt tilbakevise hans egen påstand (i boken) om at han er en god journalist. Dermed står man dessverre bare igjen med en mulig forklaring: Han lot med hensikt desinformasjonen flyte fritt. Han holdt seg til det han på forhånd hadde notert ned for å trigge Albaneses «forklaringer».
Albanese, på sin side, virket noe flakkende og nevrotisk i utsagnene sine. En kan undres om hatet hun tydeligvis er fylt av, virket hemmende på henne. Det er beklagelig at det i NRK ikke finnes noen instans som kunne stoppe hele intervjuet på forhånd, ref. «Vær varsom plakaten».
Vi kan ikke gjennomgå hele intervjuet, men vi kan trekke fram et grunnleggende og avslørende eksempel på løgnene hun serverte. Hun videreformidlet påstanden som palestinerne for en tid siden fabrikkerte, om at de er et urfolk i Palestina!
Dette er en absurd påstand som bekrefter at palestinerne til og med gjør krav på jødenes historie. Wolasmal gjorde ingenting for å slå ned på løgnen. Tror han kanskje på den selv?
Påstanden kan ikke underbygges verken av etnologi eller av hva som i tidligere tider er blitt skrevet om befolkningen i dette området i Midtøsten. Hebreernes plass i området er kjent ikke bare fra GT – som faktisk også muslimene anerkjenner, men også fra gamle inskripsjoner fra ulike land som Babylon og Egypt.
Araberne, derimot, knyttes ikke historisk til Judea som en samlet folkegruppe. Først etter Muhammeds død flommet de imperialistiske muslimene også inn over Palestina. Det skjedde så sent som over et halvt årtusen etter at keiser Hadrian hadde omdøpt jødenes hjemland til Palestina!
Det var disse araberne som ble anene til de som på 1960-tallet fant det opportunt eksklusivt å kalles palestinere. De havnet i ulike områder i regionen, blant annet både vest og øst for Jordanelven samt i Egypt. De er selvfølgelig fortsatt å betrakte som arabere, og de taler fortsatt arabisk – med lokale variasjoner.
Også Yama Wolasmal sin «utfordring» av Hamas, den 19. februar, frembrakte forferdelig mye løgn og desinformasjon. Men det skal sies at Wolasmal var litt mere «på» under dette intervjuet. Hans notater gjort på forhånd, var litt mer utfordrende. Men dessverre gjorde han altfor lite for å arrestere en rekke åpenbare selvmotsigelser og løgner hos Hamas-lederen.
Wolasmal presset terroristen litt med hensyn til de forferdelige videoene som Hamas-terroristene selv laget under massakren, men da terroristen lite troverdig nektet for å kjenne til videoene, unnlot Wolasmal å slå fast at dette i så fall vitnet om ansvarsfraskrivelse og likegyldighet hos en som regner seg som en leder.
Det var heller ikke plausibelt at mye handlet om at enkelte grupper kjørte sitt eget løp. Hele denne terror-aksjonen var nemlig ekstremt godt planlagt og koordinert. Ressurskrevende forberedelser hadde foregått over meget lang tid.
Blant annet hadde palestinere som – gjennom et forsonings-framstøt fra israelsk side – hadde jobbet inne i Israel, laget nyttige kart og lister over hvilke personer som holdt til i de ulike bygningene. Den israelske ildsjelen bak forsonings-opplegget, ble selv offer for massakren.
Det fantes heller ingen troverdighet i det terroristen sa til slutt, nemlig at det vil bli fred om en gjenopprettet grensene fra før 1967, den gang da Judea, Samaria og jødenes gamle bydel i Jerusalem var under okkupasjon av Jordan. Jødene ble nemlig utsatt for terror-aksjoner også før 1967!
Det foreligger en avgjørende viktig forutsetning for at disse grensene skulle kunne fungere bedre i vår tid. Palestinernes hat må ha avtatt! Sannheten er at hatet har økt drastisk på grunn av systematisk opplæring av barna til å hate jøder – gjennom skolesystemet, moskeene og hjemmene. Også muslimenes evne til å gjennomføre angrep har økt.
Wolasmal burde også ha slått ned på desinformasjonen terroristen kom med vedrørende okkupasjon og beleiring. Der var det mye å ta fatt i! La virkelig ikke Wolasmal merke til at terroristen slo fast at okkupasjonen hadde vart i 76 år?
Dermed torpederte han sin påstand vedrørende grensene fra før 1967 og bekreftet Hamas sitt velkjente standpunkt om at selve gjenopprettelsen av Israel er å se på som en okkupasjon. Wolasmal påpekte ikke at det hele tiden har bodd en del jøder i området og at jødene har utgjort den største folkegruppen i Jerusalem i rundt 150 år.
Wolasmal nevnte ikke at Gaza har vært jøderent i 20 år eller at de mange tusen rakettene fra Gaza mot Israel ikke har vært noen god invitasjon til fred og sameksistens. Dersom ikke dette beviser partiskhet fra Wolasmals side, kan det i så fall bare handle om dårlig journalistikk.
