sett herifrå

I hovedoppslaget i dagens utgave av VG «avslører» NRKs Midtøsten-korrespondent, Sidsel Wold, hvordan «hatefulle» meldinger i sosiale medier nesten har tatt knekken på henne.

Kjenner en seg som et offer, så må det vel kanskje for en «kjendis» være lov til å søke trøst gjennom et slikt offentlig hjertesukk. Men samtidig føres det i oppslaget en form for argumentasjon som virker temmelig uryddig og svak.

Vi må uten videre si oss enig i at dersom hun har mottatt usakelige meldinger som «Du er ubrukelig» eller «Du er stygg», så er det fullstendig uakseptabelt.

Men om en melding hevder at «Du er ubalansert» eller at «Du er partisk», så er det slett ikke riktig av VG å kalle dette for «hat-meldinger», da er en på ville veier med journalistikken sin. Jeg har ikke lest de meldinger Wold har mottatt, og ingen har jeg heller sendt henne. Men fra media kjenner jeg til at mange personer jo faktisk har kommet med virkelig holdbare argumenter for at Sissel Wold har vært «ubalansert» i sin dekning.

Men det er slett ikke bare når det gjelder selve kategoriseringen av meldinger at VG og Wold blir meget «tvilsomme» i sin argumentasjon. Det blir blant annet hevdet at det er menn som hater kvinner som står bak meldingene hun har mottatt. Hvordan vet de det?

Dersom det var Odd Karsten Tveit som hadde mottatt negativ kritikk fra menn, ville en da kunne hevde at det var menn som hater menn som stod for kritikken? Ser ikke VG-intervjueren at når en kaster fram slike påstander, så vil det uten videre kunne oppfattes som et skittent forsøk på å nøytralisere også kritikere som virkelig har gode argumenter for at Wold mangler balanse?

Det hjelper heller ikke at VG bruker krigstilstanden og livsfaren som Wold befinner seg i, som argument for at hun er en balansert og edruelig. Hva er det for noe vrøvl? Det er da vel nettopp når en bare observerer lidelsene som den ene parten opplever, at en står i fare for å uttrykke seg partisk for nettopp den parten?!

Det argumenteres også med at Israel er som en «ungdomsforelskelse» for Wold. Dette skal trolig tolkes dit hen at hun dermed automatisk(?) vil være rettferdig overfor Israel. Dette er en merkelig form for logikk! Det er tydelig at logikk ikke er en sterk side for hverken VGs intervjuer eller for Wold. En burde kunne forventet av dem at de var så pass oppe-gående at de forstod at Wolds «balanserte» reportasjer må bedømmes bare ut fra selve reportasjene, og ikke ut fra hvem Wold har vært før eller er i dag!

Jeg undres på om folk flest vil gjennomskue de grunnleggende bristene i VGs oppslag, eller om folk bare vil trekke på skuldrene og si: «Jo, Sissel Wold er helt tydelig en balansert reporter!»

En kommentator hevder at problemet er kritikernes sterke og ensidige partiskhet. Han ser med andre ord ikke noe som helst problem med Wolds reportasjer. Men om han ikke kan se dem, så kan de vel likevel være der?

Det er i alle fall et problem at det norske folk er blitt så vant til å få videreformidlet Palestina-arabernes løgner – blant annet fra korrespondenter som Odd Karsten Tveit og Sissel Wold, at de ikke lenger har mulighet for å kunne skjelne hva som er sant ogusant.

Et hovedproblem er også at vi ser på konflikten med norske øyne, og vi blindes i tillegg av det faktum at deler av Palestina-araberne lider. Vi hopper umiddelbart til den konklusjonen at når Palestina-arabere lider, så ligger nok hele skylden hos fienden deres, israelerne. Dette er en meget populær oppfatning her i landet.

De færreste forstår særlig mye av mentaliteten til Hamas og store deler av Fatah. Vi ser dem med «kristne» øyne, og tror at de tenker og føler som oss her i Vesten. Det er også på den bakgrunnen vi har problem med å innse det faktum at for Hamas er det for eksempel «stort» å kunne ofre sivile mennesker for å kunne øke hatet mot erkefienden, jødene. «Dette kan jo ikke være tilfelle,» sier vi – og slår oss til ro med det.

Vi biter også på det når det blir hevdet at det bare er «tilfeldig» at Hamas fremdeles har det i sine statutter at jødene skal utryddes fra området. Vi tror dem når de sier til Vesten at jødene skal få overleve, men vi vender det døve øret til når det motsatte blir sitert fra taler de etterpå har holdt til sine egne.

Akkurat på denne måten var det også Arafat opererte. Han kom med løfter til Vesten, mens han rett etterpå sa det motsatte til sine egne i en ildfull tale i Ramallah. Han var en slu terrorist og populistisk strateg, men han var fullstendig uten evner og vilje til å leve i fred med fienden, israelerne. På en måte var hans makt avhengig av fiendskapet med jødene.

Slik er det dessverre Hamas må oppfattes også. Og det skal mye til for at mentaliteten skal kunne endres. Det vil uansett ta meget lang tid.

Det var å ønske at flere kunne prøve å forstå litt mer av den mentaliteten som er i virksomhet også i Hamas og blant andre radikale Palestina-arabere. Mange nordmenn er blitt forledet til å tro at bare Hamas får være med ved «bordet», så vil de forandre mentalitet og bli gode naboer for israelerne. Dette er en meningsløst naiv tankegang.

En del norske Palestina-beundrere kommer også stadig med kritikk av norske kristne og hevder at de bare er fanatiske og umulige. Det ser en også blant Internett-kommentarene til VG-oppslaget. Men dette er faktisk en temmelig overflatisk tanke. Faktum er at hadde Palestina-araberne vært kristne og ikke muslimer, så hadde det høyst sannsynlig nå vært fred i Midtøsten, til tross for at mange jøder ikke uten videre er særlig glad i de kristne.

Et grunnleggende problem med fundamentalistiske muslimer er at man ikke uten videre kan stole på deres ord. Forbildet deres, Muhammed, inngikk også en avtale som det i neste omgang kostet ham ingenting å bryte. Den var nemlig ikke inngått med andre muslimer, men med en «fiende».

Når så Hamas til og med har utslettelse av Israel som et traktatfestet mål, kan da israelerne noensinne våge å stole på dem? Kan du i det hele tatt gå i forhandlinger med en organisasjon som har som sitt fremste mål å utslette deg?

Når Wold står midt i den lidelsen som forårsakes av israelernes raid i Gaza, innrømmer hun at hun blir svært opptatt av den urett som Israel gjør. Hva har hun forut for opptrappingen av konflikten sagt om den uretten som Hamas gjør både mot sin nabo og mot sitt eget folk?

Hva mener hun Israel skal gjøre når en selverklært fiende daglig lar det regne bomber over landet? Det sier hun mindre om. Hun mener visst derimot at hennes oppgave er å beskrive grusomheten i Israels reaksjoner. En hovedgrunn skal muligens være at Israel er en okkupant? Men, hallo, Hamas har da fortsatt bomberegnet, selv om Gaza slett ikke har vært okkupert på årevis!

Wold nekter å svare på om hun er pro-palestinsk. For henne handler det, i følge henne selv, bare om lov og rett – og urettferdighet. Problemet er at det bare handler om den urettferdighet som man mer eller mindre korrekt kan skylde Israel for. I hvilken grad har Wold beskrevet terror-regimet til Hamas. Sine egne undertrykker og utnytter de, og naboen ønsker de å utslette.

På samme vis var venstresidens journalister tilbakeholdne med å avsløre Arafat sitt grovt korrupte og undertrykkende regime. De ville heller fokusere på at Palestina-araberne ikke fritt fikk reise inn og ut av Israel. Har noen av dem noen gang fokusert på det faktum at sikkerhetsgjerdet ble en suksess når det gjaldt å få ned tallet på terrorangrep? Men hvor ofte har de ikke fortalt om plagene for de araberne som fikk eiendommene sine «avkuttet» av gjerdet.

Heldigvis var det også en fra venstresiden som gjennomskuet Arafat, men riktig nok ikke en journalist. Jeg sikter til Terje Rød-Larsen, han som en tid faktisk var FNs spesialkoordinator for fredsprosessen i Midtøsten og generalsekretærens representant overfor PLO og den palestinske selvstyremyndigheten. Han omtalte Arafat som fullstendig upålitelig.

Måtte vi få flere med Rød-Larsens frimodighet også blant NRKs (og VGs) journalister. Folk som ser hele virkeligheten og våger å fortelle om den.